Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….

Advertisements

… uten kontroll er jeg ikke noe. Med kontroll er jeg ikke noe…

Det er rart det der med følelser, å hvor enkelt det er å unngå de, men samtidig så veldig vanskelige å snakke om, vise, kjenne på. Hvor kjenner du det når du er redd, eller sint, frustrert, glad, skammen, når du elsker, hater når du ikke helt er sikker på alt?

Hvordan takle dette å kjenne på de, få de ut uten å miste impulskontrollen, uten å gå i tankene å igjen gi deg selv skyld følelse. Bare puste sier noen, andre ber deg bare ta deg sammen, det er da ikke verre for deg å leve enn andre. 

Jo for tenk, akkurat nå er min smerte mye verre enn noens helt enkelt, fordi jeg kan ikke si din smerte er verre en min, den er der joda jeg tror å forstår deg der. Men jeg kan ikke kjenne din, jeg kjenner bare den altoppslukende min. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg i ene øyeblikket virker glad for så i neste er på randen av den metale lista som sier koko. 

Jeg skjønner ikke hvorfor hodet mitt ikke har kontroll mer, det som elsket akkurat den biten, kontroll, kontroll over følelser, mine bortgjemte gjenglemte følelser. Hvorfor den klumpen i kroppen skal få bestemme at jeg ikke er der jeg burde være. Men jeg vet jeg må takle det, fordi mitt liv må hanskes av akkurat meg. Å akkurat nå har jeg nok med å puste, være å lære meg å leve med angst. Lære mine følelser, slippe skyld, skam, sinne, hat, flytte de der de hører hjemme. Jeg må bare vite hvor de skal bo først, så jeg har kontroll på de…. Jeg må bare ha kontroll….

Ta seg sammen å ta seg ut

Angst sier de, eller depresjon, eller ptsd, eller kanskje er det bipolar. De vet ikke de utreder, det er tester, samtaler, kjenne på følelser, det er skam. Skam for å være konstant redd for det som enda ikke har skjedd, skam for å ikke mer takle det som har skjedd, skam fordi en skammer seg.

En krypende ekkel deig klump sitter fast midt i.magen å lar ikke helt gleden være der, eller sinne vise seg. Den stoppee gråten, å skjuler smilet. Klumpen gjør deg ikke likegyldig som en skulle tro. Men redd, liv redd. For å få kjeft, redd for å få klem, redd for å gjøre feil, for å aldri klare det alle andre klarer. Redd for å ikke være i jobb, men samtidig redd for å jobbe.. 

Så forventer de at en skal ta seg sammen, smile å takle hverdagene med horna først. Når det er hverdager en ikke klarer mer av.

Lysten på å stå opp er ikke der, eller sove. Mat er bare mat, rødvin bedøver litt, før en dagen etter er enda mer redd. Å frykten for at bedøvelsen blir så behagelig at den tar alle hverdager. 

Å passe inn, ta seg sammen for å ta seg ut. Det går ikke mer.. å jeg er redd

Jeg er ikke OK lengre…

Jeg er ikke OK mer, jeg er ødelagt, knekt.. Det mørket som ligger rundt meg, spiser meg opp, bit for bit. Det tanke surret og den evige følelsen av aldri klare er blitt så stor at jeg søker hjelp. Jeg går til terapi til psykiskhelse vern.

 Jeg klarer ikke håndtere alle de tankene mer, jeg vil bare ha en pause, sove, la meg slippe de forpliktelser jeg har, la meg slippe være ansvarlig for meg selv. 

Det er mye «skam» med å være psykisk sliten.

Det blir sett ned på å ikke takle hverdager mer, ikke klare venner, familie, være der hvor en var for 5år siden. Men jeg klarer ikke det. Den delen av meg som vil være sosial blir slått i hjel av de tankene som er vonde. Av å ikke ville klare mer. 

Lysten på å delta i arbeidslivet svinner. Fordi de «slemme» tankene sier jeg ikke er bra nok, selv når en forsøker sitt aller beste er det aldri godt nok. Å det gjør vondt. Innmari vondt. 

Å aldri leve opp til egne ønsker og forventninger. Eller andres for den saks skyld… 

Å gå til terapaut/psykolog har ligget i kortene lenge, men jeg har alltid klart meg, alltid reist meg og børstet støvet, ordene, sinnet og tårer vekk. Men nå sitter skitten fast. Veldig fast, jeg kan skure å skure til huden blør, men jeg er like fordømt langt nede i møkka, sliten av tårer, sliten.. 

Jeg vil ikke videre nå, jeg vil bare puste og sove. Fordi tankene mine sier jeg fortjener ikke bedre akkurat nå. Fordi jeg ikke hørte på de den gang, så skal jeg få slite med mine følelser, de som er slått av for alle rundt meg, men de raser på innsiden. Med mitt sinne, min redsel, fortvilelse og min sorg… 

Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..

Det er aldri så mørkt som når du slutter å føle…

Det er nå når hjertet sliter med å smile jeg kjenner på smerten.

Det er nå hvor tankene ikke samles til gode, jeg føler meg som null.

Jeg smiler, men det vil ikke nå øynene.

Jeg vil sove, la meg være, la deg være der uansett. Gråte, slutte være sterk. Bare ligge helt i ro. Kjenne det gjør vondt og leve.

Jeg blir sint uten grunn, men forsøker finne glede. Leter i ett hav av mørke. Famler i blinde, jeg ser ingen ende, jeg kjenner ingen varme. 

#jegharopplevd

Jeg gråt da jeg gikk i fra de, jeg hadde ikke lyst og dra i fra farmor og farfar de var  min trygge havn. Jeg ble dradd med ned bakken, tvunget til og bli med dit jeg aller minst ville, og jeg husker enda lukten av den røde velur sofaen i det jeg ble presset ned med ansiktet først, jeg kjente underklærne mine bli dratt av. Jeg gjør ingen motstand det er ingen vits da blir det bare verre, jeg forsøkte sist. Han trenger seg på, jeg husker ikke mer, jeg klarer ikke huske, vil ikke fordi jeg vet jeg ikke klarer og komme over det. Jeg finner plassen jeg bruker å «dra» til hver gang dette skjer. I flere år, blir jeg utsatt for overgrep av ett menneske som jeg stolte på min mors far. Noen kaller han bestefar, men den dagen han forgrep seg på meg ble han ikke mer min.

#jegharopplevd incest…