Image

LØVETANNBARNET del1

LØVETANN

Dette er meg, dette er mitt liv, og dette er en rekke hendelser som gjør meg til akkurat meg.

Jeg er relativt ny i denne verden, med mine 32 år, så kan jeg vel si det. Jeg har ikke livserfaringen til en dame på 80, men jeg har erfaring i livet. I livets mørke side, i den siden ingen vil at noen egentlig skal være eller oppdage, men mange havner der. Jeg er ett løvetannbarn.

Mange vil aldri forstå betegnelsen løvetannbarn, mange vil heller aldri ha det behovet. Og glad er jeg for det, jeg er glad jeg vet at de fleste rundt meg ALDRI hadde visst hva det var, hadde det ikke vært for mitt liv.

I lyset av mange saker i det siste som relaterer til høytstående makt menn, er det atter en gang på tide med en diskusjon og en handlingsplan på hva vi kan gjøre for og hjelpe de som sitter igjen. De som hater seg selv for og ha latt ting gå så langt, de som aldri åpnet munnen og sa i fra. For de færreste tør det, og i dagens media kjør skjønner jeg de ganske godt. Men likevel ikke.. Skjønner du? Jeg har aldri vært kjent for og legge blad foran min munn, og det er vel kjanskje det som er gaven min, en gave som gjør meg til en person noen frykter, andre elsker. Fordi jeg sier ting rett ut. Hadde alle som har opplevd eller lever gjennom ett misbruk gjort det og ikke tiet det ihjel ville nok mye vært anderledes i dag. Men hvorfor er det en skam og si at jeg har blitt utsatt for incest? Hvorfor skal akkurat ordet incset hysjes ned.

Min familie skygger også banen når det blir tatt opp, så framst at vi ikke er på en fest og er nede i rødvins flaska, da er det liksom greit og si unnskyld for at de ikke har gjort noe, gjode noe eller bare sa noe som gjode det lettere den gangen jeg virkelig trengte og bli hørt. Det gjør vondt og rippe opp i det, og det skal det. For hver gang det blir tatt opp, så blir det lettere og snakke om det. Det blir en del av deg, og ditt liv. Jeg tror ikke og tie ihjel noen gang har vært godt for noen uansett..

For det rare er at det er liksom greit og snakke om døden, eller at man var ute på byen og dro med seg noen hjem, hvor mange pircinger eller hvor de er for den saks skyld. Men og snakke åpent ut om at jeg har blitt utsatt for incest. Da ser de på deg som ett rådyr som møter lastebil. Store skremte øyner og så løper de. Og de løper langt… Det er det jeg ikke skjønner..

Jeg skjønner ikke regjeringens tafatte holdning til straffer når det kommer til sånt, jeg skjønner ikke «støtte» opplegget, og jeg skjønner ikke min egen familie. Men jeg kan ikke annet enn og le heller. Da min kjære farmor var så forferdet over at ett av mine søskenbarn hadde fått seg  «ferdig pakke».. Hvorpå han svarte -meg reagerer du på men hva med henne…

Svaret var så kontant som du kan få det -ja men så er hun eldre (4mnd) og har barn, også må du ikke glemme at hun alltid klarer seg, det gjør ikke du.

Jo jeg klarer meg alltid, men jeg og har behov for og føle meg trygg, slippe og møte mitt mareritt på gaten. Jeg har mine dager hvor jeg bare vil være hjemme og gråte. Men samtidig går det en faen i meg som sier at han skal ikke få vinne.. Han vant en gang, og da klarte han nesten og knuse meg. Men nå vinner jeg, jeg skal vise ham hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan jeg skal knuse han stille og rolig

xxx

moccasinas

Advertisements