Arr minner oss om hvor vi har vært, men trenger ikke si hvor vi er på vei.

Bilde

 

Hvor mange ganger har vi tatt bussen, sittet det og sett på mennesker, hørt samtaler vi ikke skulle høre, opplevd ting vi syntes er ubehagelig. Fordi de er så langt inne på vår intimsone som en fremmend noen gang kommer uten vår aksept.

Av og til er det en prøvelse og holde ut med mennesker som er så totalt motsatt av seg selv, selv om det kun er snakk om en 10 min buss tur. Så uutholdende du har mest lyst og snu deg rundt og rope HOLD KJEFT!! Det er fullt her, det er varmt, to barnhager er klemt bakerst med skoleungdomen og du havner ved siden av en du ALDRI ville satt deg ned ved siden av.

Det mennesket med den merkelige hårfargen, rare klærne, piercinger i hele ansiktet, t-skjorten med ett hard rock band som skremmer deg, og arr…. dype arr, begge armene er dekt med dype arr vev. Det gjør personen bare mer skremmende ikke sant? Du har tenkt tanken..

Men har det slåt deg og sette deg ned i stedet for og stå? Har det slått deg at du kan si hei? Har det slått deg at en selvskader som viser arrene mest sannsynlig har sluttet med kutt? At personen er på vei tilbake til livet fra ett stort sort hull? Og at det er sikkert det vanskeligste den personen noen gang har gjort?

Jeg kjenner ei slik, ei herlig jente, ja kanskje litt anderledes enn hva samfunnet er klar for, men her er hun. Hun sprudler nå, og glimtet er på vei tilbake. Jeg sier alltid høyt og tydelig hei, fordi hvis jeg kan, så kan dere å. Ja noen vil se på deg som en freak fordi du sier hei, men personen vil digge deg nettopp fordi ett hei på morgenen kan berge hele dagen..

Så ja arrene minner oss om hvor vi har vært, men trenger ike si hvor vi er på vei.

Når minnene plutselig blir så altfor virkelige igjen..

Jeg har skrevet tidligere at jeg er en av de heldige, jeg hadde flax og ett utrolig godt nettverk rundt meg. Men nå har virkeligheten innhentet meg, minnene er der igjen. Og jeg er atter engang bare 8 år. Jeg kjenner klumpen av dårlig samvittighet atter engang vende tilbake, den ekle klumpen jeg hadde i magen hver eneste gang jeg skulle besøke bestefar, eller naboen. For jeg viste hva som kom til og skje, men jeg klarte ikke og forhindre det. Jeg var for liten til det.

 

Nå er jeg der igjen, men som en som står på siden og skulle sett allerede den gang hva som skjedde, men jeg ante ikke. Jeg skjønner nå hvorfor. Jeg skjønner nå hvorfor denne gutten var så sint, ville ikke bo der. Jeg skjønner så alt for godt nå. Beskjeden fikk jeg tidligere denne uken, at en til i en familie jeg var en liten del av engang sitter inne for overgrep på barn.. Barn jeg hadde rundt meg for 11 år siden, barn jeg la, trøstet og lagde middag til. Det skjedde rett foran øynene mine og jeg av alle merket det ikke.

Jeg er kvalm, utrolig trist, men mest forbannet at det finnes slike mennesker. Jeg er så lei meg på barnas vegne, for at jeg ikke kunne være der for dem. Men da måtte jeg redde meg selv..

Ei herlig dame jeg kjenner sa til meg i dag at det var hell i uhell. Og det var nok det. Jeg klarte i hvertfall og skåne mitt eget barn for slikt, men jeg klarte ikke og berge alle… Jeg skulle så mer enn gjerne berget alle, fortalt dem at det er ikke deres feil, fortalt dem at nei det er virkelig ikke din feil, han er syk i hodet sitt. Han fortjener ett liv innenfor murene. Jeg skulle ønske jeg kunne stå der og si at jeg vet så altfor godt hvordan dere har det, jeg kan hjelpe dere.. Jeg vil hjelpe dere.. Jeg vil berge dere. Jeg er glad i dere.

Jeg tom innvendig, for denne uken har vært tøff. Jeg har grått mang en tåre for disse barna denne uken. Samtidig tenker jeg hva hvis jeg ikke hadde kommet meg unna? Hadde min datter da måtte gjennom dette? Hadde jeg i dag vært der mine foreldre var for 25 år siden?

Jeg gikk forbi en mann på gaten her om dagen, en som gjorde at jeg skvatt til. Den lukten, den var så intens, så umulig og ta feil av. Gammel manns lukt innestenkt, innrøkt, gammelmanns lukt… jeg har kjent den før engang, for lenge siden. Jeg hadde mest lyst til og legge meg ned og gråte. Jeg blitt mer var med årene, lite skal til for at jeg trekker meg tilbake. Det kan være venner som ikke tar kontakt, familie som ikke har tid, eller noe så enkelt som at en sier noe som jeg mistolker. Så blir jeg usikker..

 

ensom