Når minnene plutselig blir så altfor virkelige igjen..

Jeg har skrevet tidligere at jeg er en av de heldige, jeg hadde flax og ett utrolig godt nettverk rundt meg. Men nå har virkeligheten innhentet meg, minnene er der igjen. Og jeg er atter engang bare 8 år. Jeg kjenner klumpen av dårlig samvittighet atter engang vende tilbake, den ekle klumpen jeg hadde i magen hver eneste gang jeg skulle besøke bestefar, eller naboen. For jeg viste hva som kom til og skje, men jeg klarte ikke og forhindre det. Jeg var for liten til det.

 

Nå er jeg der igjen, men som en som står på siden og skulle sett allerede den gang hva som skjedde, men jeg ante ikke. Jeg skjønner nå hvorfor. Jeg skjønner nå hvorfor denne gutten var så sint, ville ikke bo der. Jeg skjønner så alt for godt nå. Beskjeden fikk jeg tidligere denne uken, at en til i en familie jeg var en liten del av engang sitter inne for overgrep på barn.. Barn jeg hadde rundt meg for 11 år siden, barn jeg la, trøstet og lagde middag til. Det skjedde rett foran øynene mine og jeg av alle merket det ikke.

Jeg er kvalm, utrolig trist, men mest forbannet at det finnes slike mennesker. Jeg er så lei meg på barnas vegne, for at jeg ikke kunne være der for dem. Men da måtte jeg redde meg selv..

Ei herlig dame jeg kjenner sa til meg i dag at det var hell i uhell. Og det var nok det. Jeg klarte i hvertfall og skåne mitt eget barn for slikt, men jeg klarte ikke og berge alle… Jeg skulle så mer enn gjerne berget alle, fortalt dem at det er ikke deres feil, fortalt dem at nei det er virkelig ikke din feil, han er syk i hodet sitt. Han fortjener ett liv innenfor murene. Jeg skulle ønske jeg kunne stå der og si at jeg vet så altfor godt hvordan dere har det, jeg kan hjelpe dere.. Jeg vil hjelpe dere.. Jeg vil berge dere. Jeg er glad i dere.

Jeg tom innvendig, for denne uken har vært tøff. Jeg har grått mang en tåre for disse barna denne uken. Samtidig tenker jeg hva hvis jeg ikke hadde kommet meg unna? Hadde min datter da måtte gjennom dette? Hadde jeg i dag vært der mine foreldre var for 25 år siden?

Jeg gikk forbi en mann på gaten her om dagen, en som gjorde at jeg skvatt til. Den lukten, den var så intens, så umulig og ta feil av. Gammel manns lukt innestenkt, innrøkt, gammelmanns lukt… jeg har kjent den før engang, for lenge siden. Jeg hadde mest lyst til og legge meg ned og gråte. Jeg blitt mer var med årene, lite skal til for at jeg trekker meg tilbake. Det kan være venner som ikke tar kontakt, familie som ikke har tid, eller noe så enkelt som at en sier noe som jeg mistolker. Så blir jeg usikker..

 

ensom

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s