Jeg er ikke ett offer, for de er døde..

Det er noen dagen nå siden jeg holdt appell om løvetannbarna, for løvetannbarna og alle som var tilsetede.. Jeg kom hjem og gikk rett i kjelleren.

Minner jeg trodde var glemt er tilbake, og det skremmer. Var det dette jeg skulle få for og være «sterk» med min historie. 

Jeg orker ikke, jeg prøver og le, men det er ikke så lett akkurat nå. Jeg vil bare sove, glemme, slutte og være sterk.

Det er sikket egenterapi dette, og være ett ansikt for alle de barna som nå holder på å bli ett løvetannbarn. Men terapi tar tid.. Dette tar tid. Kanskje mye mer enn jeg var villig til og innse, og ja det er vondt. 

Rett før markeringen fant jeg ut hvor han bodde. Eller jeg «viste» det egentlig, men hadde ikke «bevis» for at mine antagelser var rett før nå. Jeg vet hvor han bor, men jeg har ikke lov og advare de som bor i nærheten..

Hva er det for noe bullshit. Så klart jeg advarer, så klart jeg sier i fra hvis noen jeg kjenner bor rett ved med små barn. Vist faen gjør jeg det. 

For jeg er ikke ett offer, de er døde. Jeg er en overlever, som hverdag lever med min skjebne og lærer med leve med den.

xxx

moccasinas

legg gjerne igjen en kommentar