Venner er familie vi velger selv

Bilde

Jeg har valgt på nytt, jeg fikk lov til det. Jeg vil ikke tilbake, det er for vondt og se.

Jeg har valgt mine venner, det er de jeg har valgt. Og minne vi hadde vil jeg alltid holde varmt.

Jeg er glad jeg fikk lære, glad jeg fikk se. Hvilke valg jeg har, og frihet til og gjøre noe med det.

Nei jeg stenger dere ikke ute, men ett gjerde er det blitt. For såret langt inne i hjertet sier sitt.

Jeg vil ikke bli såret enda en gang, av lusne avgjørelser og feige valg.

Jeg har valgt min familie, helt på egenhånd. De er venner som er der helt uten tvang.

 

 

Advertisements

Da himmelen brant…

Alene på flyplasse med en sekk på ryggen og kun få plagg i den sto jeg med tårer i øynene og håpte ingen ville legge merke til meg. Uten en krone utstyrt med ett BRAcard og en strømløs telefon var jeg på vei hjem.

Dagene i forkant hadde fortonet seg som ett rent helvete, med slag og spark, skjønte jeg at jeg måtte komme meg unna. Men det hadde tatt tid og komme dit. Jeg hadde ikke lengre bare meg selv og tenke på. En liten spire hadde gitt beskjed om at jeg skulle bli to om en stund, men jeg var redd.. Hvordan skulle jeg forklare at jeg ville beholde spiren? Hvordan skulle jeg unngå nok ett blått øye.. Jeg måtte fortelle ham det, jeg er ikke den som kan lyve om slikt. 

Men hvor mange ganger kan en skjule ett blått øye, eller at jeg ikke klarte og le fordi det var vondt i ribbeina, eller leppa hadde sprukket igjen. Unnskyldnigene holdt ikke mål lengre, noen måtte jo ha skjønt noe. Hvorfor var telefonen min tilstadighet på reperasjon, eller hvorfor hadde jeg to kontoer den ene viste han om, den andre var hemmelig så jeg kunne handle inn noe så enkelt som shampoo.

Hvor mange ganger måtte jeg ikke beskytte meg med nebb og klør for og overleve, likevel gikk jeg ikke… Han hadde meg akkurat så langt under skoen han trengte, for og undertrykke meg mer gikk ikke. Jeg ville ikke leve mer, for viss dette var livet mitt til nå, hva var det verd og kjempe for noe mer, jeg ga opp… 

Vi, nei jeg sluttet med å gå på byen, 21 år og aldri ute med venner. For når jeg kom hjem ble det nok nye slag, bare fordi jeg kjente den gutten jeg snakket med, eller nei, gutten hadde kikket på meg, å da hadde jeg jo så klart i hans øyne vært utro. Men jeg kjente han jo ikke.. Jeg hadde akkurat flyttet til denne delen av landet, jeg kjente ingen..INGEN.. Jeg ville ikke bli kjent med noen, jeg trude ikke. Jeg viste det ville koste meg livet til slutt.. Jeg var blitt ei som du hørte om på nyhetene, drept av partner, da skjønte jeg hva som var i ferd med og skje…

Jeg ringte tre personer når jeg viste spiren var der, jeg sa opp jobben min før han skjønte noe som helst, jeg planla alt ned til minste detalj. Jeg dro en time etter han, jeg viste han ikke ville være der hvor jeg skulle, men tok ingen sjangs. Bussen gikk kl da, den passet akkurat med flytoget kl sånn… Jeg kom meg uoppdaget til Gardermoen, jeg følte meg som en flyktning i eget land. Livredd hvert menneske jeg passertre, kjente de han. Vil de si i fra at jeg ikke var hjemme.. På flyplassen endelig, takket være BRACard trengte jeg ikke penger, det var koblet til mitt visa kort, den regninga fikk jeg ta senere, billetten ble bestillt, jeg kommer meg hjem. Telefonen er så godt som strøm tom, men jeg får ringt pappa.. -Jeg kommer hjem nå… Jeg kommer hjem.-

Nok en telfonsamtale kom inn.. Det var han, jeg kjenner jeg ser rundt med febrilsk, er han her, vet han noe, hva faen gjør jeg nå… Jeg må vekk.. Han spørr hvor jeg er. Jeg sier bare at jeg står og venter på bussen hjem, måtte på arbeidskontoret en liten tur. ser deg senere. Så er telefonen tom for strøm. Jeg skal hjem

Den dagen brant himmelen hjemme, en erverdig bygning gikk tapt, og vi kunne ikke lande hjemme. Nabobyen var løsningen, men jeg kom meg hjem.
Ingen flere slag eller spark, ikke noen blåmerker og skjule, aldri mer sprukne lepper, ødelagte telefoner, eller skjulte kontoer, jeg var blakk, alene, og uten noe men babyen min var trygg, jeg var trygg…
Jeg er trygg..
Jeg er hjemme

Vi er trygge.

himmelen i brann

Tiden er det eneste trøst ved tapet av en mor

I dag er det 20 år siden vi fikk livet i «gave», det er rart og tenke på det slik, men det er kanskje min måte og ikke føle skyld fordi mamma døde… Jeg fikk være meg og ikke noen som hele tiden måtte stille opp og hjelpe til. Ikke det, jeg ble jo aldri en «normal» ungdom, jeg likte meg best hjemme.. Var tryggest det. 

I dag er det 20 år siden jeg la sykepleier drømmen på hylla, jeg ville ikke ha mer sykdom, jeg ville ikke vite av det, ville ikke mer. Jeg fant meg selv og hva jeg likte.

I dag er det 20 år siden jeg ga mamma en siste klem før jeg la meg. Ikke noe «glad i deg» bare en klem. 

I dag er det 20 år siden vi feiret mammas fødselsdag, 38 år. 

I dag er det 20 år siden hun tapte kampen mot MS, døden sto i stua vår og ville hente henne med seg hjem, men ikke uten kamp…

Om noen dager til for 20 år siden gikk det opp for meg at jeg aldri ville se mamma igjen, aldri høre henne le, aldri høre henne kjefte, snakke, aldri gi henne en klem.. Jeg gråt lenge den dagen..

Jeg gråter ennå, mens jeg ser en film og noen dør. Jeg blir sint når noen har kranglet med sin mamma, jeg unngår for alt i verden og «krangle» med mine barn, fordi det tar så plutselig slutt en dag. 

I dag er det snart 20 år siden jeg satt i gangen på skolen og gråt… Mamma kommer aldri tilbake, hun døde dagen før. Men jeg ville på skolen, jeg ville være normal, men jeg klarte det aldri. Jeg ble hun som ikke hadde mamma. 

I dag for 20 år siden ble det bare pappa og meg…

 

– Astrid Annie 190855 * 310893 –Bilde

Jeg har en drøm…

Jeg har en drøm om å få ned mine opplevelser i bok format. Men jeg aner liksom ikke helt hvor jeg skal starte. 

Jeg har en drøm om å lage en debatt få alle engasjert, få tilbake «nabokjærringa» som følger med og vet hva som skjer.

Jeg har en drøm om å bli antatt av ett forlag, få en fantomskriver til og hjelpe meg hjelpe andre. For hvis jeg klarte meg hvorfor kan ikke de andre det å.

Jeg har en drøm om og tale til de som styrer landet og fortelle de hva er helt feil med dagens system.

Jeg har en drøm…