Da himmelen brant…

Alene på flyplasse med en sekk på ryggen og kun få plagg i den sto jeg med tårer i øynene og håpte ingen ville legge merke til meg. Uten en krone utstyrt med ett BRAcard og en strømløs telefon var jeg på vei hjem.

Dagene i forkant hadde fortonet seg som ett rent helvete, med slag og spark, skjønte jeg at jeg måtte komme meg unna. Men det hadde tatt tid og komme dit. Jeg hadde ikke lengre bare meg selv og tenke på. En liten spire hadde gitt beskjed om at jeg skulle bli to om en stund, men jeg var redd.. Hvordan skulle jeg forklare at jeg ville beholde spiren? Hvordan skulle jeg unngå nok ett blått øye.. Jeg måtte fortelle ham det, jeg er ikke den som kan lyve om slikt. 

Men hvor mange ganger kan en skjule ett blått øye, eller at jeg ikke klarte og le fordi det var vondt i ribbeina, eller leppa hadde sprukket igjen. Unnskyldnigene holdt ikke mål lengre, noen måtte jo ha skjønt noe. Hvorfor var telefonen min tilstadighet på reperasjon, eller hvorfor hadde jeg to kontoer den ene viste han om, den andre var hemmelig så jeg kunne handle inn noe så enkelt som shampoo.

Hvor mange ganger måtte jeg ikke beskytte meg med nebb og klør for og overleve, likevel gikk jeg ikke… Han hadde meg akkurat så langt under skoen han trengte, for og undertrykke meg mer gikk ikke. Jeg ville ikke leve mer, for viss dette var livet mitt til nå, hva var det verd og kjempe for noe mer, jeg ga opp… 

Vi, nei jeg sluttet med å gå på byen, 21 år og aldri ute med venner. For når jeg kom hjem ble det nok nye slag, bare fordi jeg kjente den gutten jeg snakket med, eller nei, gutten hadde kikket på meg, å da hadde jeg jo så klart i hans øyne vært utro. Men jeg kjente han jo ikke.. Jeg hadde akkurat flyttet til denne delen av landet, jeg kjente ingen..INGEN.. Jeg ville ikke bli kjent med noen, jeg trude ikke. Jeg viste det ville koste meg livet til slutt.. Jeg var blitt ei som du hørte om på nyhetene, drept av partner, da skjønte jeg hva som var i ferd med og skje…

Jeg ringte tre personer når jeg viste spiren var der, jeg sa opp jobben min før han skjønte noe som helst, jeg planla alt ned til minste detalj. Jeg dro en time etter han, jeg viste han ikke ville være der hvor jeg skulle, men tok ingen sjangs. Bussen gikk kl da, den passet akkurat med flytoget kl sånn… Jeg kom meg uoppdaget til Gardermoen, jeg følte meg som en flyktning i eget land. Livredd hvert menneske jeg passertre, kjente de han. Vil de si i fra at jeg ikke var hjemme.. På flyplassen endelig, takket være BRACard trengte jeg ikke penger, det var koblet til mitt visa kort, den regninga fikk jeg ta senere, billetten ble bestillt, jeg kommer meg hjem. Telefonen er så godt som strøm tom, men jeg får ringt pappa.. -Jeg kommer hjem nå… Jeg kommer hjem.-

Nok en telfonsamtale kom inn.. Det var han, jeg kjenner jeg ser rundt med febrilsk, er han her, vet han noe, hva faen gjør jeg nå… Jeg må vekk.. Han spørr hvor jeg er. Jeg sier bare at jeg står og venter på bussen hjem, måtte på arbeidskontoret en liten tur. ser deg senere. Så er telefonen tom for strøm. Jeg skal hjem

Den dagen brant himmelen hjemme, en erverdig bygning gikk tapt, og vi kunne ikke lande hjemme. Nabobyen var løsningen, men jeg kom meg hjem.
Ingen flere slag eller spark, ikke noen blåmerker og skjule, aldri mer sprukne lepper, ødelagte telefoner, eller skjulte kontoer, jeg var blakk, alene, og uten noe men babyen min var trygg, jeg var trygg…
Jeg er trygg..
Jeg er hjemme

Vi er trygge.

himmelen i brann

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s