Tiden er det eneste trøst ved tapet av en mor

I dag er det 20 år siden vi fikk livet i «gave», det er rart og tenke på det slik, men det er kanskje min måte og ikke føle skyld fordi mamma døde… Jeg fikk være meg og ikke noen som hele tiden måtte stille opp og hjelpe til. Ikke det, jeg ble jo aldri en «normal» ungdom, jeg likte meg best hjemme.. Var tryggest det. 

I dag er det 20 år siden jeg la sykepleier drømmen på hylla, jeg ville ikke ha mer sykdom, jeg ville ikke vite av det, ville ikke mer. Jeg fant meg selv og hva jeg likte.

I dag er det 20 år siden jeg ga mamma en siste klem før jeg la meg. Ikke noe «glad i deg» bare en klem. 

I dag er det 20 år siden vi feiret mammas fødselsdag, 38 år. 

I dag er det 20 år siden hun tapte kampen mot MS, døden sto i stua vår og ville hente henne med seg hjem, men ikke uten kamp…

Om noen dager til for 20 år siden gikk det opp for meg at jeg aldri ville se mamma igjen, aldri høre henne le, aldri høre henne kjefte, snakke, aldri gi henne en klem.. Jeg gråt lenge den dagen..

Jeg gråter ennå, mens jeg ser en film og noen dør. Jeg blir sint når noen har kranglet med sin mamma, jeg unngår for alt i verden og «krangle» med mine barn, fordi det tar så plutselig slutt en dag. 

I dag er det snart 20 år siden jeg satt i gangen på skolen og gråt… Mamma kommer aldri tilbake, hun døde dagen før. Men jeg ville på skolen, jeg ville være normal, men jeg klarte det aldri. Jeg ble hun som ikke hadde mamma. 

I dag for 20 år siden ble det bare pappa og meg…

 

– Astrid Annie 190855 * 310893 –Bilde

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s