Når barnet må vike for mitt voksne jeg sin frykt.

Det er noe merkelig som skjer hvert år på denne tiden, jeg blir ett år eldre sånn uten videre, men jeg tar meg selv i å hele tiden se tilbake. Gruble og tenke på hvordan livet har vært så langt, en slags oppsummering. Jeg har ikke levd så ille lenge, men jeg har definitivt levd, hardt og brutalt har jeg levd. På godt og masse vondt. 

Noen sa vel engang du får ikke mer enn du takler, jeg har aldri skjønt den jeg. Jeg tror det handler om at jeg fikk ingenting. Eller fikk jeg alt? 

Jeg var ikke den som trakk det lengste strået i en lykkelig barndom, men likavel var den ikke vond. Jo i perioder hadde jeg det nok tøffere enn mange, men inni mellom der hadde jeg det som alle andre barn, på hytta med trebåten, og vennene mine som bare kjente meg på sommerene. Jenta fra Haustnatta. Det var meg det, meg og farmor. Oss jentene på ferie, med en kortstokk og smørgrøt, ingen tv, ingen varm vann, bare en utedo og en brønn.. Men jeg var utrolig lykkelig der, med skrubbsår og det hele.

Kanskje det var det som berget meg fra å drive utpå i feil retning, for det var egentlig den veien jeg skulle. Livet mitt var vel ment å bli et helvete, men familien, venner, feriene med farmor og farfar, Haustnatta de berget meg. De plukket meg opp og limte meg sammen bit for bit. 

En løvetann trenger ikke mye for og overleve, men litt sol og regn så klarer vi oss. familien var sola, vennene regnet som ga ny næring, og hytta vår var alt, mitt paradis.

34 skriver jeg om ei lita uke, 3-4…. Å det skremmer meg mer enn min barndom, jeg MÅ være voksen, jeg som aldri fikk være ett barn, MÅ være voksen hele tiden nå. Jeg har ikke plass til barnet lengre fordi jeg vet det kommer til og bli for tøft, jeg vet hva barnet vil si. Jeg vet hun vil være lei seg for at jeg har glemt henne, men for og overleve måtte jeg. Jeg kunne ikke la henne få være der, med sine minner om alt. For mitt voksne jeg er bevist på hva som skjedde, men detaljer er borte. Overlevelsesmekkanisme sier de, kun for og overleve, men hvem vil egentlig overleve slikt. Hadde dette skjedd i dag, med meg i voksen alder hadde jeg aldri klart det. 

Så på en merkelig måte må jeg bare gratulere barnet i meg med dagen, for det er hennes bursdag snart, ikke mitt voksne jeg, men 9 år gamle meg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s