Atter engang, alltid enda engang….

Jente 8 år antatt at hun tok sitt eget liv, mor tatt på rømmen etter og ha ristet babyen så den ble hjerne skadd. Igjen, avisen er full av barn, barn som opplever sitt verste mareritt. Jeg vil bare lukke øynene, ikke føle mer, ikke se, lese eller høre. Atter en gang kommer spørsmålet om lavestrafferammer opp, skal der graderes, skal den økes er den bra nok. Nå er det volden i hjemmet. Skal vi skille mellom fysisk og psykisk vold, går det an? kan de skilles? Er ikke alt like ille, å midt oppe i dette står barna, trofaste, lojale livredde barn.

Hva må til? hvorfor er det ikke like enkelt og straffe en overgriper, enn en drapsmann? Hvorfor ser ikke de som utnevner straffene at de som virkelig straffes her er de som står fram og forteller sine historier igjen og igjen. Hvorfor blir skyld så enkelt avvist når det er ett barn som forteller denne historien, om mannen i gata som ikke er som andre naboer. Han liker og se barna nakne, ta på kjenne. Hvorfor skal jeg kjempe videre, en kamp jeg allerede har lagt bak meg.

Fordi, når jeg var lita var ikke dette noe en avis skrev om, det eksisterte ikke. Alle naboer var snille, eller vi trodde så. De kunne ikke tro slike bodde blant oss. Det eksisterte jo bare ikke, en gjorde ikke slikt. Blinde for virkeligheten jeg levde i.

Jo jeg skal kjempe fordi disse barna, enn så vondt det er å lese om, de fortjener og bli hørt, de fortjener voksne som vet at dette deres livskamp, den vil aldri ende. De fortjener at noen snakker for de, taler høyt om at dette er feil, tråkker stien, tar slagene, og forhåpentligvis vinner vi fram, om enn sakte med sikkert ser dere andre hva som skjer.

Hvorfor er det så innmari vanskelig og beskytte de av oss som trenger dette mest, barna våre, framtiden vår, håpene våre. De som skal ta over landet. Hvorfor klarer de ikke og ta av seg bindet foran øynene de som styrer, hva er de så redde for?

Hvorfor må vi enda kjempe? Hva må til?