Ta seg sammen å ta seg ut

Angst sier de, eller depresjon, eller ptsd, eller kanskje er det bipolar. De vet ikke de utreder, det er tester, samtaler, kjenne på følelser, det er skam. Skam for å være konstant redd for det som enda ikke har skjedd, skam for å ikke mer takle det som har skjedd, skam fordi en skammer seg.

En krypende ekkel deig klump sitter fast midt i.magen å lar ikke helt gleden være der, eller sinne vise seg. Den stoppee gråten, å skjuler smilet. Klumpen gjør deg ikke likegyldig som en skulle tro. Men redd, liv redd. For å få kjeft, redd for å få klem, redd for å gjøre feil, for å aldri klare det alle andre klarer. Redd for å ikke være i jobb, men samtidig redd for å jobbe.. 

Så forventer de at en skal ta seg sammen, smile å takle hverdagene med horna først. Når det er hverdager en ikke klarer mer av.

Lysten på å stå opp er ikke der, eller sove. Mat er bare mat, rødvin bedøver litt, før en dagen etter er enda mer redd. Å frykten for at bedøvelsen blir så behagelig at den tar alle hverdager. 

Å passe inn, ta seg sammen for å ta seg ut. Det går ikke mer.. å jeg er redd

Jeg er ikke OK lengre…

Jeg er ikke OK mer, jeg er ødelagt, knekt.. Det mørket som ligger rundt meg, spiser meg opp, bit for bit. Det tanke surret og den evige følelsen av aldri klare er blitt så stor at jeg søker hjelp. Jeg går til terapi til psykiskhelse vern.

 Jeg klarer ikke håndtere alle de tankene mer, jeg vil bare ha en pause, sove, la meg slippe de forpliktelser jeg har, la meg slippe være ansvarlig for meg selv. 

Det er mye «skam» med å være psykisk sliten.

Det blir sett ned på å ikke takle hverdager mer, ikke klare venner, familie, være der hvor en var for 5år siden. Men jeg klarer ikke det. Den delen av meg som vil være sosial blir slått i hjel av de tankene som er vonde. Av å ikke ville klare mer. 

Lysten på å delta i arbeidslivet svinner. Fordi de «slemme» tankene sier jeg ikke er bra nok, selv når en forsøker sitt aller beste er det aldri godt nok. Å det gjør vondt. Innmari vondt. 

Å aldri leve opp til egne ønsker og forventninger. Eller andres for den saks skyld… 

Å gå til terapaut/psykolog har ligget i kortene lenge, men jeg har alltid klart meg, alltid reist meg og børstet støvet, ordene, sinnet og tårer vekk. Men nå sitter skitten fast. Veldig fast, jeg kan skure å skure til huden blør, men jeg er like fordømt langt nede i møkka, sliten av tårer, sliten.. 

Jeg vil ikke videre nå, jeg vil bare puste og sove. Fordi tankene mine sier jeg fortjener ikke bedre akkurat nå. Fordi jeg ikke hørte på de den gang, så skal jeg få slite med mine følelser, de som er slått av for alle rundt meg, men de raser på innsiden. Med mitt sinne, min redsel, fortvilelse og min sorg… 

Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..