Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….

Advertisements

… uten kontroll er jeg ikke noe. Med kontroll er jeg ikke noe…

Det er rart det der med følelser, å hvor enkelt det er å unngå de, men samtidig så veldig vanskelige å snakke om, vise, kjenne på. Hvor kjenner du det når du er redd, eller sint, frustrert, glad, skammen, når du elsker, hater når du ikke helt er sikker på alt?

Hvordan takle dette å kjenne på de, få de ut uten å miste impulskontrollen, uten å gå i tankene å igjen gi deg selv skyld følelse. Bare puste sier noen, andre ber deg bare ta deg sammen, det er da ikke verre for deg å leve enn andre. 

Jo for tenk, akkurat nå er min smerte mye verre enn noens helt enkelt, fordi jeg kan ikke si din smerte er verre en min, den er der joda jeg tror å forstår deg der. Men jeg kan ikke kjenne din, jeg kjenner bare den altoppslukende min. 

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg i ene øyeblikket virker glad for så i neste er på randen av den metale lista som sier koko. 

Jeg skjønner ikke hvorfor hodet mitt ikke har kontroll mer, det som elsket akkurat den biten, kontroll, kontroll over følelser, mine bortgjemte gjenglemte følelser. Hvorfor den klumpen i kroppen skal få bestemme at jeg ikke er der jeg burde være. Men jeg vet jeg må takle det, fordi mitt liv må hanskes av akkurat meg. Å akkurat nå har jeg nok med å puste, være å lære meg å leve med angst. Lære mine følelser, slippe skyld, skam, sinne, hat, flytte de der de hører hjemme. Jeg må bare vite hvor de skal bo først, så jeg har kontroll på de…. Jeg må bare ha kontroll….