Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….