bare da vet du…

 

når du kjenner på maktesløsheten

når du føler dine feil

når du kjenner dine svakheter

først da tør du være deg.

 

når du smiler gjennom tårene

når sola skinner i stormen

når klemmen varmer i tundraen

det er da du vet du gjorde rett

 

når latteren sitter løst

selv om fortvilelsen er så stor

når smilet skaper rynker

rundt arret som sakte gror

da vet du at jeg klarer meg

Advertisements

Det kan koste mye å kjempe, men enda mer å la være.

i sin kordfløyelsbukse og grønne genser

med tårer på sitt kinn.

Skammen som brenner

og fortvilelsen som kommer

 

Det er vondt og gå

sitte og stå

Dusjen er verre

da vises merkene

 

holder hånden til mor

i det de går forbi.

de hilser, vet ingenting

han smiler tilbake

 

minnene fra dagen før

en voksen handling 

utført mot barn

ett barn ble ødelagt

 

tårene renner

lager røde merker på kinn

skammen over hva som skjedde

ett syn barn ikke skal ha

 

husken over smerten

trenger på

vel viten om

 

voksen nå

merkene synes mer enn før

tårene renner

hvorfor tenker du

 

når barnet gjemmer

tanker, minner og følelser

den voksne må ta grep

alt skal fram.

 

lag på lag skrelles av

 

 

 

 

 

Du blir hvor du vokser opp.

Bilde

Svingete bakken til toppen den bar, 

husene på rekke så store de var.

barna i gata lekte så fritt

lydene summet her sprang vi vilt

 

tilbake jeg kikker på «hjemgata» mi

21 år et gått kanskje 10 siden jeg var der sist.

husene er mindre, 

og stillheten stor

 

Barna er borte

All lyd er tatt vekk

husene sukker

når blir det liv her på nytt.

Hagen vår er borte

beddet vi lagde fint

hytta er revet

minnene er vekk.

 

Alt virker mindre

ikke så skumelt lengre nå

vi vant over kampen

vi kan reise tilbake en dag 

bare for og vise hvor vi blir til

 

Vise våre barn vår historie og litt til

La de løpe i gata den som er vår

La de falle og slå seg 

få ett skrubbsår som vi å

 

Det er gata jeg rømte fra

gata jeg aldri ville mer se

gata jeg i dag besøkte

jeg ville prøve å få litt fred

 

Men husene er så like

det gjør enda vondt

og se hvor jeg bodde

se hva som hendte på toppen ett sted.

Bilde

 

Når barnet må vike for mitt voksne jeg sin frykt.

Det er noe merkelig som skjer hvert år på denne tiden, jeg blir ett år eldre sånn uten videre, men jeg tar meg selv i å hele tiden se tilbake. Gruble og tenke på hvordan livet har vært så langt, en slags oppsummering. Jeg har ikke levd så ille lenge, men jeg har definitivt levd, hardt og brutalt har jeg levd. På godt og masse vondt. 

Noen sa vel engang du får ikke mer enn du takler, jeg har aldri skjønt den jeg. Jeg tror det handler om at jeg fikk ingenting. Eller fikk jeg alt? 

Jeg var ikke den som trakk det lengste strået i en lykkelig barndom, men likavel var den ikke vond. Jo i perioder hadde jeg det nok tøffere enn mange, men inni mellom der hadde jeg det som alle andre barn, på hytta med trebåten, og vennene mine som bare kjente meg på sommerene. Jenta fra Haustnatta. Det var meg det, meg og farmor. Oss jentene på ferie, med en kortstokk og smørgrøt, ingen tv, ingen varm vann, bare en utedo og en brønn.. Men jeg var utrolig lykkelig der, med skrubbsår og det hele.

Kanskje det var det som berget meg fra å drive utpå i feil retning, for det var egentlig den veien jeg skulle. Livet mitt var vel ment å bli et helvete, men familien, venner, feriene med farmor og farfar, Haustnatta de berget meg. De plukket meg opp og limte meg sammen bit for bit. 

En løvetann trenger ikke mye for og overleve, men litt sol og regn så klarer vi oss. familien var sola, vennene regnet som ga ny næring, og hytta vår var alt, mitt paradis.

34 skriver jeg om ei lita uke, 3-4…. Å det skremmer meg mer enn min barndom, jeg MÅ være voksen, jeg som aldri fikk være ett barn, MÅ være voksen hele tiden nå. Jeg har ikke plass til barnet lengre fordi jeg vet det kommer til og bli for tøft, jeg vet hva barnet vil si. Jeg vet hun vil være lei seg for at jeg har glemt henne, men for og overleve måtte jeg. Jeg kunne ikke la henne få være der, med sine minner om alt. For mitt voksne jeg er bevist på hva som skjedde, men detaljer er borte. Overlevelsesmekkanisme sier de, kun for og overleve, men hvem vil egentlig overleve slikt. Hadde dette skjedd i dag, med meg i voksen alder hadde jeg aldri klart det. 

Så på en merkelig måte må jeg bare gratulere barnet i meg med dagen, for det er hennes bursdag snart, ikke mitt voksne jeg, men 9 år gamle meg.

De vil ikke se, de vil ikke vite.

hysj, barn gråt ikke mer

overlev bare en natt til

bare overlev

 

for alt du egentlig er

er ett ødelagt barn

men de vil aldri vite

de vil aldri se

 

ikke tro det endrer seg

de sender deg vekk

langt vekk

 

for alt de er

er knuste sjeler

men de vil aldri vite

de vil aldri se

 

men gråt ikke mer

hvil dine såre øyne

for alt du er 

er ett ødelagt barn

men ingenting kan du endre

ingenting har du å skjule

 

Blomstereng å sløyfe i hår

er alt du skulle vist om

ja å sommerdager

glem ikke sommerdager

 

for alt du er

ett vakkert barn

men de vil aldri vite 

de vil aldri se

 

vær så snill gråt ikke mer

hvil deg her med meg

for du er ett enestående barn

det kan de ikke endre

å det kan du ikke gjemme

 

Bilde

 

Du skal vite jeg ser deg…

A

Bilde

Arr i sjelen, usynlig for deg

Angsten i kroppen, hvorfor skjedde det meg

 

Ditt blikk så vondt, hvorfor valgte du meg

En hemmelighet så stor, jeg holdt den for deg.

 

Øynene er tørre, jeg er ferdig med gråt

Sinnet er stilnet, hat er ikke nok

 

Du trodde du vant sant, men seieren har jeg

Jeg vil alltid vise deg, meg blir du ikke kvitt.

 

Jeg hever min stemme og retter min rygg

Så alle etter meg skal føle seg trygg

 

Jeg viste dem ditt ansikt, jeg gav dem ett navn

Når hemmeligheten ble for vond, den måtte fram

 

Du er ikke trygg, jeg følger med

Jeg vet hvor du bor, jeg har øyner som ser

Rosa og blonder vs rettelinjer

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt og skrive dette eller noe som helst, men jeg klarer ikke holde kjeft mer…

Bilde

Kan noen fortelle meg hva det er med rosabloggerne? Interiøtbutikkenes fasinasjon over blonder og drivved til en så stiv pris du bare ler og går videre, hva er det med shabbychic som gjør den så jævla populær.. Jo jeg ser den at det er hvit, å det er «fint». Men ærligtalt da damer, jeg har barn jeg, hele tre av de, å jeg har husdyr, en katt og uttallige grå kaniner på stua, å jeg jobber, hysj ikke si det, men ja jeg vil ha en karriere jeg å.. 

På interiør sidene på FB blir folk hetset hvis leker til barna som «roter» til ett bilde, leker er da ikke rot.. Eller?? Jo jeg liker interiør, og jeg er glad i å lage mat, men alt det hvite og rosa skremmer meg.. Faen da damer.. Dere skremmer meg, det er så lite persolnig når ALLE har det samme, samme sofan, bordet, koppene, klærne, håret.. Hvor er dine meninger i dette… Alle skal spise cupcacke med rosa glasur og sløvperler som garanter tar livet av tennene dine, å ikke minst vekta!  Har naboen den så må du ha, så klart.. Kan jo ikke være anderledes!!! Nei huff å huff… 

Se dere rundt, hvert hus er hvite, har hvite vegger, hvite møbler, rosa duker og småblomstrete service… JEG ER DRIT LEI…

Jeg vil ha minimalismen tilbake, rene linjer med innslag av god norsk dsign. eller dansk (de er bare råe på design) Men det er så godt som umulig og finne, alle butikkene er spekka med Shabby chic……

phu, litt lettere… våkne opp da folkens, hva er det som er så spesiellt å se ut som naben eller bo i ett dukehus…. Ikke vet jeg, for jeg får aldri plass i ett takk alt å alle for det 🙂

Det trenger ikke være kaldt eller upersonlig…

Bilde

 

bildet lånt fra malermesteren