Jeg husker alt, men du glemmer deg..

Jeg ser du ikke vet, ikke husker, husker likevel

husker små ting, glemmer større, husker igjen.

Glimtet er der, enda. Du vet du glemmer.

Det gjør vondt og se deg huske deg glemme

det gjør vondt og vite du sviner hen, vite at du mister deg

at vi mister deg.

Du her levd ett liv fylt med kontraster

fra mørkeste blå til nydligste myke dun hvit

Fra hyl av bomber, masjerende støvler

til hyl fra barn, barnebarn og oldebarn

Fra sykdom truende til og smitte alle

til og leve over å oppleve alt.

Overleve ektemake, svigerdatter

overleve alt. i hvertfall til neste sommer.

Du er min helt, den vakreste kvinnen

Du var så sterk, så uendelig sterk.

Men blitt så skjør, så svak.

Du er blitt gammel

Hva skal vi gjøre uten deg

uten stemmen din, kjærligheten din

den ubetinget kjærligheten…

Jeg vil bli som deg

så greneløs ekte som deg.

Ærlig, herlig og min vakreste farmor

xxx

Jeg skjønner litt mer nå….

Det er i de mørke timer jeg kjenner på savnet, nå stillheten kommer og kvelden er blitt til natt.

Det er når de tristeste sanger fyller rommet, lager farger og varme, hvor tårer får renne.

Jeg klarer ikke tro du er borte for alltid, jeg klarer ikke se klart jeg vil ikke kjenne.

Jeg skjønner det nå, jeg ser hvor det smertet, jeg føler din bitterhet, du viste du måtte gå.

Jeg skjønner litt mere, av din distanse, den kjørlige kjærligheten, enn så vond den var.

Jeg er ikke sint mer, jeg er ikke lei, jeg vet hvor jeg har deg, inne i hjertet finner jeg deg.

tåre

xxx

Atter engang, alltid enda engang….

Jente 8 år antatt at hun tok sitt eget liv, mor tatt på rømmen etter og ha ristet babyen så den ble hjerne skadd. Igjen, avisen er full av barn, barn som opplever sitt verste mareritt. Jeg vil bare lukke øynene, ikke føle mer, ikke se, lese eller høre. Atter en gang kommer spørsmålet om lavestrafferammer opp, skal der graderes, skal den økes er den bra nok. Nå er det volden i hjemmet. Skal vi skille mellom fysisk og psykisk vold, går det an? kan de skilles? Er ikke alt like ille, å midt oppe i dette står barna, trofaste, lojale livredde barn.

Hva må til? hvorfor er det ikke like enkelt og straffe en overgriper, enn en drapsmann? Hvorfor ser ikke de som utnevner straffene at de som virkelig straffes her er de som står fram og forteller sine historier igjen og igjen. Hvorfor blir skyld så enkelt avvist når det er ett barn som forteller denne historien, om mannen i gata som ikke er som andre naboer. Han liker og se barna nakne, ta på kjenne. Hvorfor skal jeg kjempe videre, en kamp jeg allerede har lagt bak meg.

Fordi, når jeg var lita var ikke dette noe en avis skrev om, det eksisterte ikke. Alle naboer var snille, eller vi trodde så. De kunne ikke tro slike bodde blant oss. Det eksisterte jo bare ikke, en gjorde ikke slikt. Blinde for virkeligheten jeg levde i.

Jo jeg skal kjempe fordi disse barna, enn så vondt det er å lese om, de fortjener og bli hørt, de fortjener voksne som vet at dette deres livskamp, den vil aldri ende. De fortjener at noen snakker for de, taler høyt om at dette er feil, tråkker stien, tar slagene, og forhåpentligvis vinner vi fram, om enn sakte med sikkert ser dere andre hva som skjer.

Hvorfor er det så innmari vanskelig og beskytte de av oss som trenger dette mest, barna våre, framtiden vår, håpene våre. De som skal ta over landet. Hvorfor klarer de ikke og ta av seg bindet foran øynene de som styrer, hva er de så redde for?

Hvorfor må vi enda kjempe? Hva må til?

Jeg er ett løvetannbarn. Meg blir du ikke kvitt..

Det skulle være unødvendig og atter engang si dette. Men løvetannbarna blir dere aldri kvitt

LØVETANNBARNA

Jeg har i dag vært så utrolig heldig og få være gjesteskribent hos vakre Eva Cathrin.

Les mer her

http://www.evacathrin.com/2013/06/en-liten-stor-lvetann.html?spref=fb

 

legg mer enn gjerne igjen en kommentar til begge!

View original post

Endeløs, grenseløs kjærlighet..

Ensomhed_384524v

ung herre, unge drømmer

stilt i ro av smerte og sykdom.

Drømmen som brast

dannet furer i ett snilt ansikt

anelser om en bitterhet

skjult

varmen, tilliten, engstelsen

Skal han løpe,

la henne være, la henne bare bli

barnet setter seg på fanget

han blir, han lukker seg

bare noen år til

bare til da, ikke lengre

sorgen, smerten over

ufullhendt liv.

takknemeligheten fordi han orket

ikke engang nevnt

skøvet til side, ikke mer

familie. Bare han selv

Pappan min ❤

Tenk å kunne drømme seg vekk…

Jeg lukker meg inne, så ingen kan se.
De kan ikke nå meg, ingen vits i det.

Jeg holder rundt bamse
den en som forstår.

I sengen jeg ligger,
det gjør vondt over alt

Muren jeg byget,
holdt på og falt

Jeg kan ikke tillate,
De får ikke se.

Jeg er bare barnet,
det er ikke noe å gjøre med

Jeg vil ikke vokse,
jeg vil ikke være sterk

Jeg vil bare sove,
tenk, bare drømme seg vekk

Å være alene,
er det jeg trenger nå.

bare da vet du…

 

når du kjenner på maktesløsheten

når du føler dine feil

når du kjenner dine svakheter

først da tør du være deg.

 

når du smiler gjennom tårene

når sola skinner i stormen

når klemmen varmer i tundraen

det er da du vet du gjorde rett

 

når latteren sitter løst

selv om fortvilelsen er så stor

når smilet skaper rynker

rundt arret som sakte gror

da vet du at jeg klarer meg