Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….

Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..