Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..

Advertisements

Jeg husker alt, men du glemmer deg..

Jeg ser du ikke vet, ikke husker, husker likevel

husker små ting, glemmer større, husker igjen.

Glimtet er der, enda. Du vet du glemmer.

Det gjør vondt og se deg huske deg glemme

det gjør vondt og vite du sviner hen, vite at du mister deg

at vi mister deg.

Du her levd ett liv fylt med kontraster

fra mørkeste blå til nydligste myke dun hvit

Fra hyl av bomber, masjerende støvler

til hyl fra barn, barnebarn og oldebarn

Fra sykdom truende til og smitte alle

til og leve over å oppleve alt.

Overleve ektemake, svigerdatter

overleve alt. i hvertfall til neste sommer.

Du er min helt, den vakreste kvinnen

Du var så sterk, så uendelig sterk.

Men blitt så skjør, så svak.

Du er blitt gammel

Hva skal vi gjøre uten deg

uten stemmen din, kjærligheten din

den ubetinget kjærligheten…

Jeg vil bli som deg

så greneløs ekte som deg.

Ærlig, herlig og min vakreste farmor

xxx

Jeg skjønner litt mer nå….

Det er i de mørke timer jeg kjenner på savnet, nå stillheten kommer og kvelden er blitt til natt.

Det er når de tristeste sanger fyller rommet, lager farger og varme, hvor tårer får renne.

Jeg klarer ikke tro du er borte for alltid, jeg klarer ikke se klart jeg vil ikke kjenne.

Jeg skjønner det nå, jeg ser hvor det smertet, jeg føler din bitterhet, du viste du måtte gå.

Jeg skjønner litt mere, av din distanse, den kjørlige kjærligheten, enn så vond den var.

Jeg er ikke sint mer, jeg er ikke lei, jeg vet hvor jeg har deg, inne i hjertet finner jeg deg.

tåre

xxx