Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..

Advertisements

Det er aldri så mørkt som når du slutter å føle…

Det er nå når hjertet sliter med å smile jeg kjenner på smerten.

Det er nå hvor tankene ikke samles til gode, jeg føler meg som null.

Jeg smiler, men det vil ikke nå øynene.

Jeg vil sove, la meg være, la deg være der uansett. Gråte, slutte være sterk. Bare ligge helt i ro. Kjenne det gjør vondt og leve.

Jeg blir sint uten grunn, men forsøker finne glede. Leter i ett hav av mørke. Famler i blinde, jeg ser ingen ende, jeg kjenner ingen varme. 

Jeg skjønner litt mer nå….

Det er i de mørke timer jeg kjenner på savnet, nå stillheten kommer og kvelden er blitt til natt.

Det er når de tristeste sanger fyller rommet, lager farger og varme, hvor tårer får renne.

Jeg klarer ikke tro du er borte for alltid, jeg klarer ikke se klart jeg vil ikke kjenne.

Jeg skjønner det nå, jeg ser hvor det smertet, jeg føler din bitterhet, du viste du måtte gå.

Jeg skjønner litt mere, av din distanse, den kjørlige kjærligheten, enn så vond den var.

Jeg er ikke sint mer, jeg er ikke lei, jeg vet hvor jeg har deg, inne i hjertet finner jeg deg.

tåre

xxx

Atter engang, alltid enda engang….

Jente 8 år antatt at hun tok sitt eget liv, mor tatt på rømmen etter og ha ristet babyen så den ble hjerne skadd. Igjen, avisen er full av barn, barn som opplever sitt verste mareritt. Jeg vil bare lukke øynene, ikke føle mer, ikke se, lese eller høre. Atter en gang kommer spørsmålet om lavestrafferammer opp, skal der graderes, skal den økes er den bra nok. Nå er det volden i hjemmet. Skal vi skille mellom fysisk og psykisk vold, går det an? kan de skilles? Er ikke alt like ille, å midt oppe i dette står barna, trofaste, lojale livredde barn.

Hva må til? hvorfor er det ikke like enkelt og straffe en overgriper, enn en drapsmann? Hvorfor ser ikke de som utnevner straffene at de som virkelig straffes her er de som står fram og forteller sine historier igjen og igjen. Hvorfor blir skyld så enkelt avvist når det er ett barn som forteller denne historien, om mannen i gata som ikke er som andre naboer. Han liker og se barna nakne, ta på kjenne. Hvorfor skal jeg kjempe videre, en kamp jeg allerede har lagt bak meg.

Fordi, når jeg var lita var ikke dette noe en avis skrev om, det eksisterte ikke. Alle naboer var snille, eller vi trodde så. De kunne ikke tro slike bodde blant oss. Det eksisterte jo bare ikke, en gjorde ikke slikt. Blinde for virkeligheten jeg levde i.

Jo jeg skal kjempe fordi disse barna, enn så vondt det er å lese om, de fortjener og bli hørt, de fortjener voksne som vet at dette deres livskamp, den vil aldri ende. De fortjener at noen snakker for de, taler høyt om at dette er feil, tråkker stien, tar slagene, og forhåpentligvis vinner vi fram, om enn sakte med sikkert ser dere andre hva som skjer.

Hvorfor er det så innmari vanskelig og beskytte de av oss som trenger dette mest, barna våre, framtiden vår, håpene våre. De som skal ta over landet. Hvorfor klarer de ikke og ta av seg bindet foran øynene de som styrer, hva er de så redde for?

Hvorfor må vi enda kjempe? Hva må til?