Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….

Advertisements

Styggen på ryggen

Merkelig dette med denne teksten. Jeg falt for denne med engang, fordi den var sterk. Den «snakket» til meg, den viste meg en side som mange sliter med. En side jeg i dag møter i speilet daglig. Den viser meg ansiktet til Angst…

Styggen sier ikke mye men er der for å holde meg i sjakk. den evigvarende klumpen i magen som ingen helt tør snakke om, føle på eller anerkjenne. Det er angsten. Den legger lokk på følelsene mine, de jeg engang slo litt av, bare for og overleve. Nå er de min verste fiende. Jeg får vondt når jeg skal forklare hva jeg  føler, hvor følelsen sitter. Styggen griper enda hardere rundt alt. Gjør meg utslitt av ingenting, redd for andre, redd for å være alene, bare konstant bekymret. For fortiden og fremtiden. I nået eksisterer jeg bare, overlever til neste dag. for neste dag er i morgen. Å der trives jeg, jeg trives i imorgen, kunne drømme, kjenne på at dagen er ny allerede i dag. Men når morgen kommer vil jeg ikke være der. Jeg blir redd, kvalm. Fordi styggen vil ikke ha meg der. Klarer jeg meg der, klarer jeg mer, kanskje alt. Da vinner jeg. Styggen liker ikke tape. Den kikker ned på meg, ler, gjør meg liten igjen. Gjør meg til ingenting verdt.

Men jeg kjemper, jeg forsøker ihvertfall. Jeg jobber hardt med å være med. Være tilstede. Være her å nå. Ikke i «imorgen» å ikke i «igår» men hva skal til for å få den vekk. Ta deg sammen tenker mange. *Ikke vær så nærtagen, det er bare og komme seg ut… Men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke se deg inn i øynene og la deg se hvor langt nede jeg føler meg.

Det er lettere og le, litt hysterisk, det er enklere og bare la være, la venner flyte forbi, fordi styggen gjør meg stolt, for stolt til og si jeg er her og jeg trenger dere, jeg bare vet ikke hva jeg skal si uten å gråte.

Jeg har lyst å ligge inn i ett hjørne, bare være krøllet sammen så ingen ser hva styggen har gjort.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan ta styggen av ryggen og si jeg er verdt til å føle noe. Jeg ser virkelig fram til da jeg kan si jeg ikke har Angst… Inntil da sitter styggen der å ler videre. Men jeg skal vinne, jeg må for min egen del denne gangen! Kun for min egen del..

Jeg husker alt, men du glemmer deg..

Jeg ser du ikke vet, ikke husker, husker likevel

husker små ting, glemmer større, husker igjen.

Glimtet er der, enda. Du vet du glemmer.

Det gjør vondt og se deg huske deg glemme

det gjør vondt og vite du sviner hen, vite at du mister deg

at vi mister deg.

Du her levd ett liv fylt med kontraster

fra mørkeste blå til nydligste myke dun hvit

Fra hyl av bomber, masjerende støvler

til hyl fra barn, barnebarn og oldebarn

Fra sykdom truende til og smitte alle

til og leve over å oppleve alt.

Overleve ektemake, svigerdatter

overleve alt. i hvertfall til neste sommer.

Du er min helt, den vakreste kvinnen

Du var så sterk, så uendelig sterk.

Men blitt så skjør, så svak.

Du er blitt gammel

Hva skal vi gjøre uten deg

uten stemmen din, kjærligheten din

den ubetinget kjærligheten…

Jeg vil bli som deg

så greneløs ekte som deg.

Ærlig, herlig og min vakreste farmor

xxx

Jeg skjønner litt mer nå….

Det er i de mørke timer jeg kjenner på savnet, nå stillheten kommer og kvelden er blitt til natt.

Det er når de tristeste sanger fyller rommet, lager farger og varme, hvor tårer får renne.

Jeg klarer ikke tro du er borte for alltid, jeg klarer ikke se klart jeg vil ikke kjenne.

Jeg skjønner det nå, jeg ser hvor det smertet, jeg føler din bitterhet, du viste du måtte gå.

Jeg skjønner litt mere, av din distanse, den kjørlige kjærligheten, enn så vond den var.

Jeg er ikke sint mer, jeg er ikke lei, jeg vet hvor jeg har deg, inne i hjertet finner jeg deg.

tåre

xxx

Når minnene plutselig blir så altfor virkelige igjen..

Jeg har skrevet tidligere at jeg er en av de heldige, jeg hadde flax og ett utrolig godt nettverk rundt meg. Men nå har virkeligheten innhentet meg, minnene er der igjen. Og jeg er atter engang bare 8 år. Jeg kjenner klumpen av dårlig samvittighet atter engang vende tilbake, den ekle klumpen jeg hadde i magen hver eneste gang jeg skulle besøke bestefar, eller naboen. For jeg viste hva som kom til og skje, men jeg klarte ikke og forhindre det. Jeg var for liten til det.

 

Nå er jeg der igjen, men som en som står på siden og skulle sett allerede den gang hva som skjedde, men jeg ante ikke. Jeg skjønner nå hvorfor. Jeg skjønner nå hvorfor denne gutten var så sint, ville ikke bo der. Jeg skjønner så alt for godt nå. Beskjeden fikk jeg tidligere denne uken, at en til i en familie jeg var en liten del av engang sitter inne for overgrep på barn.. Barn jeg hadde rundt meg for 11 år siden, barn jeg la, trøstet og lagde middag til. Det skjedde rett foran øynene mine og jeg av alle merket det ikke.

Jeg er kvalm, utrolig trist, men mest forbannet at det finnes slike mennesker. Jeg er så lei meg på barnas vegne, for at jeg ikke kunne være der for dem. Men da måtte jeg redde meg selv..

Ei herlig dame jeg kjenner sa til meg i dag at det var hell i uhell. Og det var nok det. Jeg klarte i hvertfall og skåne mitt eget barn for slikt, men jeg klarte ikke og berge alle… Jeg skulle så mer enn gjerne berget alle, fortalt dem at det er ikke deres feil, fortalt dem at nei det er virkelig ikke din feil, han er syk i hodet sitt. Han fortjener ett liv innenfor murene. Jeg skulle ønske jeg kunne stå der og si at jeg vet så altfor godt hvordan dere har det, jeg kan hjelpe dere.. Jeg vil hjelpe dere.. Jeg vil berge dere. Jeg er glad i dere.

Jeg tom innvendig, for denne uken har vært tøff. Jeg har grått mang en tåre for disse barna denne uken. Samtidig tenker jeg hva hvis jeg ikke hadde kommet meg unna? Hadde min datter da måtte gjennom dette? Hadde jeg i dag vært der mine foreldre var for 25 år siden?

Jeg gikk forbi en mann på gaten her om dagen, en som gjorde at jeg skvatt til. Den lukten, den var så intens, så umulig og ta feil av. Gammel manns lukt innestenkt, innrøkt, gammelmanns lukt… jeg har kjent den før engang, for lenge siden. Jeg hadde mest lyst til og legge meg ned og gråte. Jeg blitt mer var med årene, lite skal til for at jeg trekker meg tilbake. Det kan være venner som ikke tar kontakt, familie som ikke har tid, eller noe så enkelt som at en sier noe som jeg mistolker. Så blir jeg usikker..

 

ensom