Midt i mellom absolutt ikke noe…

Veiskiller er aldri enkle, skal en velge den veien, eller den andre, tenk om en går glipp av noe; eller valget var helt feil. Tenk om det en velger er helt riktig men der ligger det en sorg over å ikke klare.

Der er jeg nå, sorgen over å ikke klare, over ikke fungere mer, ikke klare samfunnets krav. Både sosialt og jobb. 

Jeg sa om dagen at det hadde vært enklere med en sykdom som vises, ikke en som sitter i hodet å gjør meg som nå, fordi en fysisk sykdom klarer alle å relatere seg til, mens ens en psykisk sykdom medfører masse stigma. Jeg har gått fra en av de som sa ta deg sammen, til å være den som får høre det. 

For på utsiden ser jeg ut som før, jeg ler som før, og forsøker være som før. Men på innsiden raser en kamp, en kamp om å kjenne etter hva hodet har forsøkt si i flere år.

Om å stoppe opp å tøre kjenne etter hva jeg føler, la være å gi meg selv skyld for alt, la sinnet som har bygd seg opp i alle år få rom til å være akkurat der. Vinne over angsten for å ikke kunne strekke til, angsten for å si nei. Den angsten som nå har gjort meg så deprimert at ikke bare legen, men psykologen, å fysioterapeuten jobber på tvers av hverandre, for å stable meg sammen bit for bit.. Som en ødelagt lego leke uten bruksanvisning..

Jeg står med tre alternativer i mitt veiskille, trappe ned, endre retning eller legge meg ned. Akkurat nå legger jeg meg ned, fordi den veien er trygest nå.. så får vi se hva som skjer i morgen, kanskje kommer det noen å plukker meg opp, å de viser meg vei.. forteller meg hva jeg må gjøre, fordi akkurat nå klarer jeg ikke….

Jeg er ikke OK lengre…

Jeg er ikke OK mer, jeg er ødelagt, knekt.. Det mørket som ligger rundt meg, spiser meg opp, bit for bit. Det tanke surret og den evige følelsen av aldri klare er blitt så stor at jeg søker hjelp. Jeg går til terapi til psykiskhelse vern.

 Jeg klarer ikke håndtere alle de tankene mer, jeg vil bare ha en pause, sove, la meg slippe de forpliktelser jeg har, la meg slippe være ansvarlig for meg selv. 

Det er mye «skam» med å være psykisk sliten.

Det blir sett ned på å ikke takle hverdager mer, ikke klare venner, familie, være der hvor en var for 5år siden. Men jeg klarer ikke det. Den delen av meg som vil være sosial blir slått i hjel av de tankene som er vonde. Av å ikke ville klare mer. 

Lysten på å delta i arbeidslivet svinner. Fordi de «slemme» tankene sier jeg ikke er bra nok, selv når en forsøker sitt aller beste er det aldri godt nok. Å det gjør vondt. Innmari vondt. 

Å aldri leve opp til egne ønsker og forventninger. Eller andres for den saks skyld… 

Å gå til terapaut/psykolog har ligget i kortene lenge, men jeg har alltid klart meg, alltid reist meg og børstet støvet, ordene, sinnet og tårer vekk. Men nå sitter skitten fast. Veldig fast, jeg kan skure å skure til huden blør, men jeg er like fordømt langt nede i møkka, sliten av tårer, sliten.. 

Jeg vil ikke videre nå, jeg vil bare puste og sove. Fordi tankene mine sier jeg fortjener ikke bedre akkurat nå. Fordi jeg ikke hørte på de den gang, så skal jeg få slite med mine følelser, de som er slått av for alle rundt meg, men de raser på innsiden. Med mitt sinne, min redsel, fortvilelse og min sorg…